Alvhild forteller:
Tur 5 - 9.-15.7-04 del l.
Det var overskyet og tørt vær på turen bortover,
og veikantene var fulle av prestekraver og
lupiner.
Av alle svensker som kommer til Kjeaasen, er det
en som kommer hver sommer. Han har tidligere
vært med på anleggsarbeidet der borte i flere år
og er godt kjent med alt.
En gang for flere år siden var jeg så uheldig å
låse meg inne og måtte be naboen om hjelp. Da
var det han som dukket opp og hjalp til. Det ble
et festlig bekjentskap.
Denne gangen hadde han faktisk ligget foran meg
på veien bortover, men uten mitt vitende.
De fleste av dem som virkelig er interessert i
oss og stedet, vil gjerne vite om vi er i slekt
med dem som bodde der, og om vi er i slekt med
naboen - og det er vi jo. Men folk har også de
underligste forestillinger om hvem vi er. En
foreslo at vi var ansatt hos naboen -
arbeidskraft - ja, ja .... men vi arbeider jo
for oss selv da.
Notatene mine foreteller at det har vært 3
personer fra Vansbro i Sverige på besøk.
Dessuten - andre forteller at de hadde vært på
besøk her som barn i 87 - svenske de også.
Jeg synes det er interessant å høre hvorfra folk
kommer, og alle er villige til å fortelle det.
De forteller også gjerne uoppfordret hva de
driver med. Dermed får jeg anledning til
å treffe, og å høre om mennesker, steder og
yrkesgrupper jeg ellers aldri ville komme i
kontakt med. Dessuten lærer jeg en god del
svensk - noe som alltid kommer godt med. Jeg
pleier si at hele den svenske
pensjonistbefolkninger har vært her, og nå er
det neste generasjon som kommer. Velkommen skal
de være !!!
Dette var en tur med lite besøk og mye krim -
Manckel er god å ha eller Donna Leon eller Orhan
Pamuk. For å siter "God tid uten bøker er døden,
det er graven for et levende menneske"

SENECA
Min oldemor Ingebjørg var et lesende menneske.
Hun var født i 1847 og fødte 7 barn i Kjeaasen.
Den siste i l889 - Marita. Oldemor hadde en
søster ved navn Sara.
Hun dro til Amerika, men kom hjem igjen. De var
alle meget nøysomme mennesker, men ikke gjerrige.
Det fortelles om Sara at hun sparte penger, og
hun var så forsiktig at hun gikk langs kanten av
veiene - på gresset - for å spare på skosålene
sine. Men den samme damen hadde penger med hjem.
Hun sørget for at det ble bibliotek på
hjemstedet og opprettet et legat hvor rentene av
pengene skulle gå til medlemmer av slekten som
ville studere. En intelligent og gavmild kvinne
- langt forut for sin tid.
Jeg har lenge hatt vanskelig for å forklare
svenskene hva nøysomhet er - men nå driver jeg
anskuelsesundervisning - dermed har jeg løst det
problemet..
Hjemturen ble litt spesiell - været var
overskyet og etterhvert fint.
Vidda har etterhvert fått sommerdrakt, og
dvergbjerken er utsprungen.
Den setter jeg i krukker både i Kjeaasen og
hjemme - nydelig duft!
For første gang i år var det åpen kafe på
Dyranut på vestvidda. Der går vi av og til inn
og spiser sveler og drikker kaffe - som frokost
nr.2
Grettebergs kafe i svingene ned mot Haugastøl
var også åpnet for sesongen.
I rundtkjøringen på Geilo var det en ny skilting
om at det var tidsbesparende å reise over Dagali
og videre derfra mot Østlandet.
Merkelig, tenkte jeg - men etter å ha passert
Nesbyen, var veibanen stengt og rød pil til
høyre - altså - Sigdal og Eggedal. Jeg hadde
ikke NAF-boka i bilen, men forsto i alle fall at
det ville bli en ganske annerledes vei. Det ble
en lang,bratt,smal og svingete vei, og turen ble
minst 1 1/2 time lengre - som om den ikke er
lang nok fra før. Dessuten kjørte jeg en stor
omvei !

På fjellet der var det mengder av sauer. De lå
langs veien over lange strekninger nesten helt i
veibanen. En voksen sau hadde lagt seg godt til
rette og med stor ro utførte den sin pedikyr.
Vi har ved et par anledninger blitt forsinket,
en trafikkulykke ved Sunnvollen og en i nedre
Hallingdal - siste med flere døde. Køen var
meget lang i 2 retninger. Det var meget
dramatisk der på åstedet.
Jeg tenkte først på ras. Øst for Nesbyen var det
tidligere et større ras som hadde gått over
veien - vi hadde passert stedet dagen før.
Jeg visste ikke noe før vi kom hjem og hørte
dagsrevyen. Det var gått et ras oppe i fjellet
ovenfor Stav i Flå kommune dagen før.
Dermed gikk jeg glipp av resten av Hallingdalen.
Slåtten er i alle fall over, og gresset ligger i
hauger i hvite plastballer. Men veikantene langs
absolutt hele veien er kranset av alle sommerens
blomster. Et praktfullt skue i et bed hvor man
ikke behøver luke - bare nyte skjønnheten og
overfloden!
Hjemme igjen er gresset og ugresset vokst og
postkassen full av aviser og annet - ikke så
mange regninger 15. juli i alle fall.
Vi gjør som vi pleier - tar med det aller
nødvendigste, ordner det nødvendigste og kryper
til køys. Katten ønsker herskapet hjertelig
velkommen hjem, får en godbit og legger seg på
dyna.
For å slippe å bry naboen, har jeg passet på å
skrive oppbevaringslapp til Postverket i tide
før sjette tur. 16. juli 2004 - kr. 100,- pr.
gang.
Tur 4. 23/6 - 2/7 2004
En journalist som dekket Kappleiken tok seg også
en tur opp til oss. Han hadde det veldig
travelt, men jeg fikk i alle fall anledning til
å gi ham litt oppdatert informasjon - sett fra
mitt ståsted.
Overraskelsene er mange her oppe.
Det kom en gruppe oppover stien etter å ha "gått
berget". De virket hjemmevante på en måte, så
jeg lurte litt. Det viste seg å være barnebarn
til Lisbeth -en eldre søster av Ola, Martita og
Anna. Så kom det noen med bil. Alle måtte komme
inn - selvfølgelig. Noen hadde jeg hilst på før,
men på langt nær alle. Det var flere
generasjoner. Og praten gikk mer enn livlig. Jeg
serverte kaffe og vafler og saft, til de første
- så kom det flere - og enda flere - og enda
flere ! Jeg kom ut av tellingen, men til slutt
hadde omtrent 25 mennesker vært inne. Vi måtte
ta dem i puljer, for det er ikke plass til mer
enn 15 i vår stue. Det var en fantastisk
opplevelse å se så mange hyggelige slektninger,
og heldigvis hadde jeg tatt ut mye vafler den
dagen - det rakk til alle.
Provianteringen er ikke det enkleste - en vet
aldri hvor mange som kommer. En meget varm
julidag solgte jeg en vaffel og en kopp kaffe !
Det er onnetid på denne tiden - Hallingdalen er
travelt opptatt, og turisttrafikken er kommet
sterkt i gang. Ellers er trailertrafikken alltid
stor - dem liker jeg ikke noe særlig -store
farlige "beist" - som jeg til og med er redd for
- og har stor respekt for!!!
Kvernhuset vårt litt bortenfor og nedenfor
tunnellen er til restaureing og ble ferdig under
denne turen. Jeg var ikke klar over at snekkerne
var der, og traff dem tilfeldigvis på en tur ut
til bilen. Dermed fikk jeg en hyggelig prat med
to trivelige spesialister. De arbeider for
HARDANGER FOLKEMUSEUM og borger for høyeste
kvalitet. Jeg fikk også heldigvis anledning til
å ta bilder av dem, men kaffe og vafler hadde de
ikke tid til, så jeg håper de tar turen igjen en
annen gang.
Mot slutten av denne turen ble det et skikkelig
grisevær. Oppholdet denne gangen ble ganske
langt (for meg), men jeg måtte holde ut, for jeg
ventet på svenske venner som jeg har hatt i
ca.40 år. Det blir etterhvert flere
generasjoner. Et utall ganger har jeg bedt dem
ta en tur til Kjeaasen, og så endelig ble det.
Sjåføren var en av dem. Han hadde sin finske
kone med og sin søster. Guiden hadde jeg snakket
med i telefonen, så hun var også inne og hilste
på. Alle andre var hos naboen, men det var så
dårlig vær at det ble ikke noen guiding. Dette
buss-selskapet har hatt turer til Kjeaasen i en
årrekke, og det var vår Helge morbror som guidet
den tiden - et glitrende god forteller !
Denne svenske familien ble jeg kjent med som
nevnt for ca. 40 år siden. Jeg har forlengst
glemt hvor mange turer jeg har tatt over til
Sverige og ikke minst - hvor mange
over-nattinger og kaffeserveringer jeg har hatt
hos dem - først moren og faren - senere alle
barna. Det er mange av dem. Fremdeles er min
datter og jeg gjester der. Jeg har bokstavelig
talt GÅTT PÅ RØD LØPER DER i hele mitt voksne
liv - og nå inn i alderdommen. En elskelig
familie som har tatt imot meg og oss til enhver
tid. Nå venter vi bare på å finne den riktige
datoen for neste besøk. Det gleder jeg meg
veldig til.
En annen svenske dukket opp (det er flest
svensker) - en ung mann. Han hadde jeg mailet
med, så jeg visste at han skulle komme, men jeg
måtte hjem igjen, så jeg traff ham ikke der, men
HVEM dukket opp utenfor min hjemmedør - jo da.
Han var på hjemvei og tilbrakte resten av dagen
hos oss - vi hadde masse og snakke om - en meget
hyggelig og meget ung mann som er svært
interessert i Kjeaasen. Han kommer i år også, da
håper jeg at det passer med min tid der også.
Hvis jeg har tid til å snakke litte med folk,
møter jeg svært mange forskjellige yrkesgrupper.
En kar fra Numedal hadde vært med under anlegget
- d.v.s. han hadde vært med å demontere brakker
og frakte dem bort - en menge brakker etter den
store kraftutbyggingen for en del år siden.
Hadde det ikke vært for dette kraftanlegget,
hadde det heller ikke vært noen kjørevei til
Kjeaasen - underlig å tenke den slags tanker i
dag.
10 dager ble visst den ne turen på. Jeg var
kjempesliten - da var det meget godt å komme
hjem og vite at ingen turister skulle serveres -
bare vi.
Denne andre turen ble litt
spesiell i og med pinseferien og en annen
spesiell tilskikkelse.Flere gjester " gikk
berget" både i tørt og vått vær.
En av de første dagene i
griseværet dukket det opp to karer nede ved
røysa - de var tydelig svært slitne og satte seg
ned noen minutter for å hvile. Jeg fulgte dem
fra kjøkkenvinduet. Det gikk tregt siste biten.
Der hørte jeg dem utenfor - de
leste skiltet - og så kom de. En kraftig
smilende kar sa:"Er det her det er verdens beste
vafler å få"?
Han kom meg i forkjøpet - jeg
pleier si det er "Norges beste vafler", men jeg
måtte jo være enig.
De slo seg ned, og det ble en
lang og hyggelig prat som endte med at de skrev
en liten hilsen i boka mi. (Foreløpig har jeg
ingen gjestebok). Jeg ville ha vaffelutsagnet
"SKRIFTLIG" - og det fikk jeg. Det lyder:
"Kjeåsen 22/5-04:
Etter en og en halv time i
praktisk talt 90 graders helling og struttende
melkesyre i beina, kom vi fram til en nydelig
gård med en kjempehyggelig bevertning. Etter det
vi hadde hørt rykter om, var det på denne gården
det ble servert VERDENS BESTE VAFLER, og dette
kan bekreftes av meg også.
Takker så meget for gjestfriheten
!
Med vennlig hilsen Henrik
Ringsrud "
Det ble behørig fotografering, og
jeg venter fremdeles på bildene. Veldig morsomt.
Til denne slags
skrytepubliseringer ville Sara helt sikkert
sagt, ganske spisst:"SELVROS STINKER". Denslags
var nesten dødssynd i Kjeaasen. Eller å speile
seg - en annen dødssynd. Ola og Torstein var
etter søstrene sine hvis de tok dem på fersk
gjerning i å speile seg. "Å,ja - du er no so
passe pen...."
3 andre karer dukket også opp i griseværet -
middelaldrende karer. Jeg viste dem inn og gikk
på kjøkkenet. Litt senere gikk jeg inn i stua -
der hadde karene kastet skjorta og trøya og var
i ferd med å få på seg tørre klær ! De var
gjennomvåte . Ja, ja .... i Kjeaasen må vi ta
alt på strak arm og kunne takle det meste. Det
var blide og kaffetørste karer - en av dem måtte
være tannlege. Det er et av de vakreste smil jeg
har sett !
En dame omtrent 40 år likte så godt skiltene
mine som ligger på gulvet i gangen." Ikke sko
inn." Jeg sa vi skulle gjøre det mer
profesjonelt, men hun likte de skitne
nedtråkkede papptallerknene veldig godt. Og -
selvfølgelig hadde hun gått på ungdomsskolen på
min barneskole - Østensjø skole. Det er i
Kjeaasen man treffer folk - mange fra
hjemstedet, som jeg husker igjen som enten små
eller litt eldre enn meg.Familie som jeg knapt
nok kjenner kommer også stadig på besøk.

Börje, Phil och Daniel njuter av en stilla
kaffestund inne i Alvhilds hus..
En fantastisk vilostund efter en lång körning
med motorcyklar över fjället....
Over kjellerinngangen er det lagt 2
kjempeheller. På muren inntil har vi
foringsplass for fuglene.
Det er et meget rikt fugleliv, og hittil i år
har vi hatt bokfink av begge kjønn - hannen med
veldig fin rødfarve. Hunnen er ikke så farverik.
De er runde og fine som små baller og meget
tamme. De sitter og titter opp på meg når jeg
står i døråpningen bare en meter fra.
Linerle har det vært, kjøttmeis, svartmeis og
nydelige svarttroster med gult nebb. Sistnevnte
kan ikke få nok inn i nebbet. Det er tydelig at
det er unger som skal fores.
Hvert år ønskes vi velkommen av gjøken. Den ser
vi selvfølgelig ikke, og den er der meget kort
tid. Her hjemme hører vi aldri gjøken. Det er
den eneste velkomst vi har fått i løpet av
tretten år - bortsett fra to meget hyggelige
kelnere på kafeen i Øvre Eidfjord som ønsket oss
velkommen i år. Det varmer, selv om vi bare er
kafegjester.
Jeg har et meget spesielt forhold til
gjøken.....
Av andre gjester på foringsplassen er det en
mus. Den er heller ikke skvetten. Plutselig er
den der og forsyner seg og gjemmer seg igjen
under trappa. Eller 3 mus var det visst. Jeg
håper mitt lille kostbidrag ikke forårsaker den
helt store økning i bestanden.
Tidligere hadde vi en masse lemen, men det er
visst lenge siden det var lemenår.
Enkelte år når vi kommer, er det spesielle
forandringer i landskapet. Svært dramatisk hadde
det vært langs Simadalsfjorden. I et skar hadde
der gått et vindskred der, og da vi kom første
gang, holdt mannskap fra veivesenet på å rydde
opp. Jeg måtte stoppe og spørre.
Kjempestein hadde sperret veien og også gått
rett i sjøen, og eldgamle furuer var blåst over
ende eller hadde knekt tvers av som fyrstikker.
Jeg holder lokalavisen, Hardanger Folkeblad, og
der er det bilder og reportasjer, som gir et
godt innblikk i livet med en så barsk natur.
På hjemturen første gang var det fint og bart
føre, men på østvidda traff vi på 3
motorsyklister i snesørpe ett spesielt sted.
De var engelsktalende og lurte på om føret var
slik resten av veien vesteover.Jeg sa det var
bra, og benyttet anledningen til å fortelle om
vårt sted.
Egentlig er det jo bare 2 steder i Hardanger det
er bryet verdt å besøke:" Kjeaasen og Baroniet i
Rosental. Og det første er det viktigste",
pleier jeg si.
Denne første turen falt sammen med Kristi
Himmelfartsdag, og vi var bare hjemme 2 dager
før vi dro over igjen i og med at det var
pinsehelg. Da drar vi alltid torsdagen for å
slippe den farlige pinsetrafikken.
Første dagen går med til å komme
i orden og venne seg til nye arbeidsoppgaver -
ikke vann inne - ikke utslagsvask - ikke dusj -
og ikke klossett.
Men etterhvert har vi fått alle
andre bekvemmeligheter - strøm - og mulighet til
å få det riktig godt og varmt med skikkelig
ovnsfyring i stua.
Under dette oppholdet var det
ikke mulig å fyre i ovnen, på grunn av gnistregn
som kunne forårsake brann, og da var det godt
med ekstra varmt tøy.Vi må alltid sørge for å ha
alle slags klær til disposisjon - været er meget
lunefullt, selv midt på sommeren. Ull må det
være - for sikkerhets skyld.
Vannposten ligger mellom oss og
nabogården - 5 meter unna. Det blir mye
vannbæring, og det er ni trinn opp til første
etasje. Tidligere fikk bruden vassåk til
bryllupet, fortelles det. Man la det over
skuldrene, og da var det mulig å bære to bøtter
samtidig. Et liv med mye vannbæring til folk og
fe - kvinnfolkarbeid.
Jeg klarer ikke en bøtte en gang,
men må dele vannet i mindre kanner og
plastflasker. Alt må bæres inn, men alt må også
bæres ut.
En sjelden gang blir jeg helt
opprådd, og da har jeg forsiktig bedt en turist
om hjelp. De er meget velvillige og hjelper så
gjerne - med et smil!
Neste dag finner jeg frem "Kaffe
og vafler" - skiltet mitt - et lite rundt skilt
som min fetter Torstein har malt til meg - det
henger jeg ved siden av
kjøkkenvinduet.Tidligere hadde jeg to - det
andre pleide jeg henge på låveveggen, godt
synlig, men det ble stjålet for et par år siden
Ellers har jeg et kjempestort skilt som jeg
setter utenfor låven.Det er på 4 ben, i malmfuru
og innbrent tekst - tungt er det også - og
svært godt synlig for folk på grusstien. Dermed
er alt klart til å ta imot de første gjestene.
Ingen vet om det kommer noen eller hvor mange,
derfor må man bare være grundig forberedt -
etter en del år har jeg fått øvelsen.

De meget store nedbørmengdene
hadde laget dype renner i grusstien - på ett
sted helt ned til en halv meter, og store
grusmengder var skylt ut over beitemarkene.Det
ble litt tungt å kjøre trillebår mellom
parkeringen og huset.Alle arbeidsoppgaver må
deles opp i mindre håndterlige biter.
Denne første turen ble helt
forskjellig fra alle turer jeg har hatt hit i
mai. Det blåste kraftig, det regnet, det
snødde, det haglet, og det var tåke.
Landskapet forandret seg i ett
sett, og grensen for sneen forflyttet seg opp og
ned på de 1600-meters høye fjellene. Det var til
tider hjelt hvitt på eng og åker. En kjempestor
rabarbraplante hadde fått hagl langs alle
bladnervene og var en skjønnhetsåpenbaring -
dessverre var ikke kameraet med denne gangen.
oker kaffe og gjør i stand saft
og vafler og lukker opp ytterdøra på vidt gap -
Velkommen inn!
Aldri har jeg opplevd et sånt vær
i mai på alle de år jeg nå har vært der. Det
blåste iskald nordavind, det sprutregnet, det
snødde, det sluddet og det haglet. Den store
rabarbraplanten ble svært vakker etter en
haglskur.
Siste dagen var det opphold og
noe sol, men fremdeles kaldt.Det var ikke så
veldig mange besøkende, men svært hyggelige
mennesker. 5 middelaldrende svensker fra Småland
hadde klatret opp den gamle stien og var svært
slitne.De var på en lang Norgestur på
motorsykkel. Motorsyklistene er godt
representert blant besøkende, og de har ofte
lest boka til Bror Ekstrøm. Blant dem er det
ofte spørsmål om hvor den gamle klokka hang, men
jeg kan bare vise dem skyggen på veggen og
spikeren den hang på. Jeg viste den en gang til
en svensk turist, som var smed, og han sa: "Den
er mycket gammal".
Første tur skulle finne sted fra 8. mai.
Alt var pakket og gjort klart,
men værvarslet kvelden før avreise satte en
bråstopp for denne turen. Vannet steg i
Hallingdalselva langs riksvei 7,og regnet og
vinden bare fortsatte. Veien ble oversvømmet, og
jernbanentraseen ble også ødelagt, så det ble
ingen tur før 18. mai.

Jeg ringte veimeldingen som
meldte at veien over vidda var bar. Været på
Hardangervidda er et kapittel for seg - meget
uberegnelig. Dagen etter var det snø og meget
problematisk.
Hallingdalen var vakker, og flere
steder var sauer med lam sluppet ut på beite.
Langs elvebreddene var det tydelig spor etter
oversvømmelsen - der var gresset gråbrunt og
stygt, men etterhvert som vi kom opp i høyden
var det ingen spor etter vannmassene.
Avstanden til Kjeaasen hjemmefra
er 330 km, så vi må ta en hvil på veien. Etter
18 mil stopper vi på Gol, spiser en god middag,
og kaffe med noe godt til, samt strekker på
bena og handler inn friske matvarer.
Mellom Gol og Geilo er det
omtrent 5 mil, og mot Geilo forandrer landskapet
seg. Hjemme var det full sommer og grønt og
fint, nær Geilo ble bladene på trærne mindre og
mindre for så etterhvert helt å forsvinne. Det
var som om tiden hadde stått stille fra 19.
november, som var min siste hjemtur i 2003. Det
var et trist og goldt landskap.
På vidda lå det store sneflekker,
og vannene var fullstendig tilfrosset. Nedbøren
har vært svært liten så vannstanden - eller
ishøyden - var svært lav. Det vil nok merkes på
strømregningen etterhvert.På vestvidda var det
mer sne, og ingen serveringssteder var åpne
ennå.
Etter en knapp time var vi nesten
over vidda, og våren kom frem igjen. Museørene
på fjellbjerka ble større og større, og busker
og trær begynte å vise seg. Nedover i Måbødalen
ble det virkelig vår og ved sjøen sommer. Å
passere vidda på denne tiden er en merkelig
opplevelse. Man går tilbake fra sommer til
vinter og så til sommer igjen - alt skjer i
løpet av vel en time. Jo lengre vest vi kom,
dess dårligere ble været. Det blåste kraftig
under hele turen, og ved sjøen var det mektige
hvite skumtopper på bølgene.

Fra Eidfjord og opp til Kjeaasen
er det en mil langs sjøen, videre 5 km oppover
en svinget, men fin vei, og siste del av veien i
en S-tunnel, uten lys. Mange turister misliker
svært denne tunnellen.
Det sprutregnet ved fremkomst.
Avstanden fra tunnellen og bort til huset er ca.
400 m, og på den strekningen rakk vi å bli
gjennomvåte. Bare det aller nødvendigste tar vi
med. Vi er meget meget slitne, gjør intet annet
enn å krype til køys.
En underbar julimorgon med kaffesugna turister
väntande utanför trappen...
Fortsettelse 2. tur 27/5 - 1/6-04
Pinseaften dukket søsteren min, Sigfrid Birgit
opp sammen med datteren Kari. De var nedlesset
med proviant - de 2 små damene,men ventet
innrykk i tillegg.
Vi fikk besøk 1. pinsedag av snekkeren (den sårt
etterlengtede) med kone og far. Det ble kjørt
trillebår med mengder av materialer fra
tunnellen og ned til huset. En del ble plassert
i låven og en mindre del under presenning ute
bortenfor låven.
Man "holdt ikke hviledagen hellig". Det var
alltid meget strengt med det tidligere. Bare det
aller nødvendigste arbeid kunne utføres på en
helligdag, og 1. pinsedag er jo
nesten en av de viktigste helligdagene i
kirkeåret.Sara pleide si:"Det følger ikke
velsignelse med helligdagsarbeid".Derfor ble det
heller ikke i hennes hjem utført
"helligdagsarbeid".
Etter endt arbeid var det mat og drikke ute på
hvilesteinen. Damene slikket sol i det nydelige
pinseværet. Det ble nok litt i meste laget, for
damene var mer enn lyserøde i panna og på
halsen. Sola er sterk her i 530 meters høyde, og
det var rett mot syd.
Inne i stua var det en mengde gjester både
pinseaften og 1. og 2. dag.
Noe helt spesielt skjedde:
Et selskap på 5 hadde kommet inn - en eldre mann
og 2 litt yngre par. Alle satte seg unntatt en.
Min vane tro ville jeg gi litt informasjon, men
han var veldig opptatt av å fortelle noe. Han
hadde lest om stedet og kjente en derfra. Det
var tante Åse. Han hadde ikke fått dette til å
passe, i og med at hun var omtalt som Sara.
Dette var litt spesielt, så jeg spisset ørene.
Han hadde vært hos onkel Ingvald og tante Åse
-de var hans mors onkel og tante. Men han hadde
etter hvert forstått at disse to var en og samme
person. Men han hadde aldri vært her før.
Jeg nevnte at Ingvald hadde en bror som hette
Martin. "Ja, det stemmer". Da skjønte jeg
sammenhengen. Jeg spurte hva hans mor og far
hette, og fikk svaret jeg regnet med. Han
fortalte at han hadde vært mange ganger hos
tante Åse og onkel Ingvald. "Hva heter du?", sa
jeg,og fikk nøyaktig det jeg regnet med. "Vet du
hva jeg heter?", sa jeg. Det visste han ikke.
Jeg spurte nok en gang. Nei. "Jeg heter
Alvhild". sa jeg. Stille. Nok en gang:"Jeg heter
Alvhild". Da forsto han. Det ble klemmer og
tårer, og jeg frøs på ryggen. Min "tremenning"
fra barndommen - en jeg ikke hadde sett eller
hatt kontakt med siden jeg var barn. Og så
skulle vi møtes HER PÅ KJEAASEN !
Det ble et utrolig hyggelig møte, og vi tok oss
god tid. Vi hadde masse å snakke sammen om.
Dette er det mest fantastiske møte jeg har hatt
på Kjeaasen de 13 somrene jeg har vært der etter
overtagelsen.
Det er sjelden forlk fra Vestfold som kommer ht,
men en dag i pinsen dukket det opp noen. De
fortalte om den norske hvalfangsten i Sydishavet
og om de eventyrlige
inntektene. "Alle" arbeidet der med hvalfangst.
Det ble fortalt at en hvalskytter kunne ha
800.000,- kr. pluss ny bil hvert år i 1967, og
mange av dem levde fremdeles som rentenister
meget godt på de pengene.
Til oss her oppe i fjellheimen kommer alle typer
mennesker - virkelig. Når ville jeg ellers
treffe folk fra et slikt miljø ?
Andre har fortalt at de var med sin far på
brislingfiske og hadde vært på besøk her som
barn.
En Setersdalfamilie var også på besøk i pinsen -
mor, far, datter og en felespillende sønn på 11
år. Han skulle delta på kappleiken som skulle
være i Eidfjord om kort tid.
De satte stor pris på å få anledning til å komme
inn og få anledningen til å høre litt om stedet.
Jeg husker ne eldre svensk dame fra tidligere
år. Hun hadde et spesielt ønske - hun ville så
gjerne til Kjeaasen og se stedet hun hadde lest
om. Barna ga henne turen som gebursdagsgave, og
de fortalte dette, så det ble en veldig spesiell
opplevelse -for henne, men også for meg. Man får
klump i halsen.
3. tur, 11.-17.6.04.
Vi hadde en fin tur bortover, bra
vær, men kraftig vind hele veien.
Det er full sommer i
Hallingdalen, og både veikanter og enger står i
fullt flor, og kontrastene mellom
vinter/vår/sommer er ikke så markante som
tidligere.
På vidda kan turister i buss og
bil fremdeles parkere og kaste snøball like ved
siden av veien. Det er alltid morsomt å se dem.
Neste år tror jeg at også jeg vil prøve og se
hvor langt jeg kan kaste. Det må jo være tillatt
å bli som barn igjen - av og til i alle fall.
Jeg husker en historie om en glaciolog - godt
voksen. På ekskursjon sammen med turister hadde
han stor moro av å legge seg på ryggen og sparke
til ganske store stein - og se på at de dundret
nedover brattkanten.
Fremdeles er det sauer og lam på
engene i Hallingdalen - turen til fjellet er
ikke kommet ennå.
Vel fremme, var det bare å finne
frem alle "ingrediensene" for å møte nye
spennende mennesker. Jeg vet aldri hva som møter
meg eller hvem som dukker opp - de mest
forskjellige og artige mennesketyper av begge
kjønn.
En hyggelig svenske fra
Vest-Värmland kom med et "godt forslag". Han
syntes jeg burde begynne å selge sprit. Det
hadde nok blitt "interessant" med 100 meter ned
til stupkanten - og en "luftetur" på 500 meter.
En annen artig svenske som hadde
vært inne hos oss før, hadde ikke nok penger
med, så han skulle ut og hente i bilen, men han
hadde KONE med. "Jeg setter kona i pant" sa han.
Det er nok flest svensker som
kommer, og noen opptrer som om de skulle trå på
hellig grunn - det er helt rørende.
Ganske ofte kommer det tyske
turister. Jeg pleier spørre alle turister
hvorfra de kommer, for jeg synes det er
interessant å følge med. Etter hvert er det en
god del fra det tidligere Øst-Tyskland, men med
den arbeidsledigheten som er der, er det ikke så
mange.
Etterat William Lundins CD er
kommet i salg på nettet og hos oss, er det flere
og flere svensker som kommer - kanskje av den
litt yngre garde.
Jeg er ikke sikker på om
nordmennene er i flertall blant de besøkende,
men en dag kom det en mann - antagelig mellom 50
og 60 år. Han hadde gått berget, og var tørst.
Kaffe og vafler skulle han ha, men han skulle
absolutt ikke inn. Dessuten hadde han vært hos
meg før, og mente at han skyldte meg penger fra
sist - som jeg ikke husket.
Han tok et grundig blikk over
området og "haven" vår, og mente at vi trengte
en dreng. Litt av et tilbud! Det skulle jeg
gjerne hatt, men det kom flere turister akkurat
da, så han forsvant for meg. Jeg håper han
dukker opp igjen, for han var fra ... ikke så
langt unna.
En av de siste dagene dukket det
opp 3 turistbusser fra Ulvik - samtidig. Det ble
folksomt. Noen gikk opp trappa, men de skulle
ikke til meg, så jeg ba om å få snakke med
reiselederen. Han var nabo til min tremenning i
Ulvik. Verden er ikke så stor.
Ikke sjelden er det et skikkelig
grisevær i Kjeaasen. Da kan ett av to skje -
enten kommer det en mengde våte og litt
forfrosne turister som setter stor pris på å få
noe godt og varmt drikke - eller det er helt
tyst og stille. På Østlandet hvor jeg bor - og
det er tåke - blir den liggende. På Vestlandet
kommer og går den, den er levende. Noen turister
er jo veldig skuffet over at de ikke får nytt
utsikten, men svært ofte letter den for en stund
slik at de likevel får se den.
På sånne stille dager er det tid
for å følge med borte i fjellveggen på motsatt
side av dalen. Bildet forandrer seg hele tiden,
avhengig av lys, skygge,regn og væte, og
fantasien settes i sving. Det dukker opp
ansikter i fjellveggen. Etterhvert ser jeg igjen
de samme ansiktene - noen "kjente" og hyggelige
- andre meget groteske og stygge.
Jeg tenker da ofte - hva tenkte
de menneskene før oss her som sikkert også satt
og så over på fjellveggen. Hva tenkte kvinnene
her oppe ? Med alle sine graviditeter og
brystbarn og kvinneslit av alle slag ? Man kan
bare gjette. Og jeg tenker fra tid til annen:
Bøkene og artiklene som har vært skrevet om
menneskene her oppe er alle skrevet av menn. Nå
kommer en bok skrevet av en kvinne ?
Andre tanker jeg etter hvert har
begynt å beskjeftige meg med er: Usynlighet.
Noen ganske få av mine gjester
får meg til å føle meg helt USYNLIG. Det er en
underlig opplevelse. Jeg kan ikke si at det
gjelder en spesiell nasjonalitet. Jeg stiller
meg spørsmålet: Hvilke yrkesgrupper gjøres
usynlige ? Hvilke aldersgrupper ? Og hvilket
kjønn ? Psykolog Berit Ås har skrevet en del om
hersketeknikker. Hun nevner usynliggjøring,
latterliggjøring, påføring av skyld og skam,
tilbakeholding av informasjon, uthenging.
Kanskje var det flere..... Å vise ryggen! Den er
fiffig !
Heldigvis er det sjeldne
opplevelser, men de har en tendens til å bli
liggende i hukommelsen. En kjent svensk kvinne
som jeg ikke husker navnet på har sagt:
"Jag tar det med et
klackspark"!!! Fritt etter minnet. Kanskje vi
skulle kopiere opp Janteloven til veggpynt.
Eller den OMVENDTE JANTELOVEN.
Etter denslags tanker, stenger vi
og drar opp til Øvre Eidfjord eller et annet
hyggelig sted og BLIR servert.
"Dett var dett".
Tur 4 - 23/6-2/7-04.
Jeg finner det rimelig å nevne litt om
dramatikken hos oss på Kjeaasen.
Mange mennesker har ikke den respekt for fjellet
som de burde - kanskje det har med uvitenhet å
gjøre.
For flere år siden var det en middelaldrende
dame som skulle gå ned berget alene. Hun var
fjellvant og riktig kledd. Været var meget fint
- sol og klar himmel. Alt lå til rette for en
strålende tur. Men - hun hadde ikke niste med og
heller ikke drikke, viste det seg. Det ble meget
dramatisk. Hun hadde besvimt nede i berget og
begynt turen nedover i bevisstløs tilstand, men
var blitt funnet og stoppet. Det ble telefon
etter lege, og slutten ble helikoptertransport
fra et ulendt sted nede i berget og til sykehus.
Lang tid etterpå kom det for en dag at hun var
blitt blind blant annet - om hun fremdeles er i
live, vet jeg ikke.
Siden teksten min blir skrevet i ettertid, tar
jeg med at det utover høsten og vinteren
begynner å komme brev fra turister, meget
hyggelige og takknemlige - og med flere bilder
fra turen. I dag kom et jeg vil sitere litt fra:
"Hej på er,
Sänder et par kort från våran semester i Norge
(Kjeåsen). Vi pratar om at eventuelt åka igjen
til våren 2005. När vi var hos er, köpte vi en
CD, den var produserat i Örebro 2 mil utanför
staden. Mannen med de vita byxorna på trappan
hadde presis provat at gå stigen upp til Kjeåsen
och halkat et tio-tal metrar ner igen och slog
sig blodig. (Man ska ej gå själv). En ängel var
med honom.
Hälsningar från oss."
I fjor i mai dukket det opp en meget ung mann
som ville inn og titte. Han var var veldig ivrig
etter å fortelle meg noe. Det viste seg at han
kunne og visste alt om stedet. Han hadde vært
der tidligere med søster, far og mor. Nede i
berget hadde hans var blitt dårlig -
hjerteinfarkt. På det tidspunktet var det min
søster som var der. Han hadde fått hjelp av
naboen, og alt ble gjort slik at han kom til
sykehus. Det gikk bra med ham - heldigvis.
For meg var historien ny. Den unge mannen ble
mange dager der oppe. Jeg foreslo turer hver
dag, og han tok alle sammen og ble meget godt
kjent både der og rundt omkring.Og han fikk lov
å telte på vår grunn. Den tillatelsen er det
praktisk talt ingen som får.
Dermed kom det et ungt menneske inn i mitt liv.
Det har gått mange mail over til Sverige i løpet
av tiden som gikk. I år var han også der, men
jeg hadde da vært der så lenge at jeg var nødt
til å reise hjem igjen - dermed var det min
søster som traff ham denne gangen - igjen. Men -
han visste råd - det ringte på hjemme, og der
var han - hadde sovet i bilen på turen. Det ble
det en lang dags prat hos meg. Veldig hyggelig
var det.
23/6
Det var bare regn nesten hele turen - store
mengder og slitsomt å kjøre - i Eidfjord var det
tørt da vi kom frem - heldigvis.
Denne gangen måtte vi ta pusen med - sjefen i
huset.
Vi har et stort, blytungt bur som må lirkes (ikke
bæres) inni bilen og ut av bilen - ned på
trillebår - kjøres - lirkes opp på første
trappetrinn- vippes opp med et hjørne om gangen
- ni trinn opp - og inn i gangen. Fryktelig
tungt - men det MÅ gjøres!!!
Der må vi holde den inne, for det er både
røyskatt og rev som kan ta knekken på den der.
Den var bare med en tur i år.
Oppholdet denne gangen ble dominert av
Landskappleiken som fant sted i Eidfjord. Det
ble konkurrert i en mengde instrument,
folkedans, sang og stev - et kjempearrangement
som jeg ikke hadde anledning til å se, men mange
- både deltagere og tilskuere - kom opp og
besøkte oss - inne i vår stue.
De to første dukket opp første dagen - 2 meget
gamle menn - fra Hallingdalen et sted. De var
meget pratsomme, og jeg lyttet svært
interessert. Jeg spurte forsiktig om hvordan de
kom opp, for jeg kunne ikke tenkte meg at det
var noen av dem som kjørte. Den ene fortalte at
han hadde hatt sertifikat i 54 år, hadde vært
postmann i 16 år, og at han var på kappleik for
36. gang. Ja, ja ...
De bodde begge alene, men den ene hadde en
hunkatt, og dermed fikk vi en meget lang
kattepreik Vi var et alen av samme stykket.
Kvelden før vi kom, hadde det vært konsert ved
siden av - forrige eier, Anders Aasen var en
meget habil felemaker, og det ble også spilt på
hans instrument en kveld senere ute på vår
trapp. En ung dame spilte, en av de største av
sitt slag fikk jeg senere vite.
Ellers kom det deltagere hver eneste dag. Det
var så mange blide og festlige mennesker at jeg
aldri har opplevd maken der. Mange var fra
Vest-Telemark - de var spesielt trivelige -
særlig en - han preiket en del om Gaza-stripa,
men det var så lokalt at jeg bare måtte melde
pass.
Hver dag spurte jeg om de ikke hadde instrument
med så vi kunne få høre litt, men ingen hadde
med - det hadde de ikke tenkt på ... Og vi som
alltid hører på folkemusikktimen i radio. I
Saras hus var det også lytting til
folkemusikken. På det tidspunktet var ikke det
programmet noe særlig velkomment. Heldigvis er
det andre "toner i dag". |